Dag etter dag på hesteryggen under brennende sol, ble den tøffeste utfordringen for Cathrine Fodstad under Mongol Derby. Den 41 år gamle trebarnsmoren som er bosatt på Tynset er Norges første til å fullføre verdens lengste og tøffeste hesteløp.
Løpet følger Djengis Khan sin gamle postrute tvers gjennom Mongolia fra 1224. Rittet er 1000 kilometer langt. Det er kun erfarne ryttere som får delta og man må signere på at man kan risikere å miste livet.
På bildet til høyre ser du Cathrine Fodstad der hun ri inn i soloppgangen siste dag i løpet.
– Jeg rir med endeløse sletter foran meg, inn i den vakre soloppgangen, for siste gang. Hesten var villig og fin, uten nykker og rask. Jeg var veldig glad for å gjennomføre, samtidig som det var trist at eventyret var over, sier Fodstad.
Vi møter henne hjemme på Myrvangen gård på Tynset der hun og mannen driver med islandshester og sau, samt at Cathrine er lærer i Ungt entreprenørskap på Tynset.
– Mamma er så tøff hun, sier sønnen Edvart (11 år). Han forteller at han ikke var redd for mamma de tre ukene hun var borte i førsten av august i år. Men mamma selv var redd hver dag.
– Jeg var redd for å skade meg. Redd for å ri meg bort. Redd for å falle av. Kanskje mest av alt var jeg redd for å mislykkes.
Løpet ble tøffere enn hun trodde. Dag fem skadet hun ankelen.
– Jeg kunne ikke gå, men jeg kunne jo ri, sier hun med en trillende latter som kjennetegner den modige trebarnsmoren på Tynset.
Noen ganger lurte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt hadde dratt til Mongolia.
Mål skal være hårete
Å reise til Mongolia var den ultimate testen forteller hun. Kombinasjonen av å få være i ett med naturen, overleve i villmarka og av å ri på halvville hester fikk henne til å melde seg på og betale 100.000 norske kroner for hele turen.
– Jeg ville gi meg sjøl en utfordring så jeg ikke ble en «satt» 40-åring forteller Cathrine. Hun stråler av energi og artige minner når hun forteller fra turen. Men ri aldri uten gaffatape sier Cathrine: Thomas Ellingsen fra Sverige måtte tape «ballene» sine under løpet. Noen hadde gitt han tips om å ri uten truse. Men testiklene hang jo og slang så ustyret måtte tapes sammen. Cathrine ler hjertelig og lurer på om han går med gaffatapen på testiklene enda.
– Hva fikk deg til å melde deg på?
En islandsk hestevenninne, Anita Aradottir, hadde deltatt året før. Jeg liker mål man må strekke seg litt etter. Det skal være litt vanskelig. Og vanskelig ble det.
Varmerekord
Den ekstreme heten gav store utfordringer. Både ryttere og hester ble dehydrerte.
– Jeg drakk opp til 10 liter vann per dag. Vannet fikk vi på stasjonene underveis. Men vann er hellig i Mongolia. Alt vannet må bæres til gerene ( nomadens telt) og man vannet ikke hestene der. Hestene drakk fra bekker og andre merkede steder. Jeg fikk tips om å la hesten gresse litt før de drakk. Så drikke før de gresset igjen. Slik skulle det ikke skulpe så mye i magesekken når vi red, samt at hestene ikke ble så lett dehydrerte.
Cathrine har begynt med det samme hjemme på Tynset. Nå gir hun hestene litt høy før hun rir på tur.
– Hvor går man på do i åpen villmark?
– Hehe, man bør helst ikke gå på do. Men på stasjonene var det et hull i bakken med en liten skjerm rundt, sier hun.
Visualisert turen
Ryttercoach Gry Nergård hjalp Fodstad med den mentale treningen før turen.
– Det var jeg glad for. Jeg hadde visualisert at jeg fullførte. Det kom godt med da jeg var så sliten at jeg ikke kunne prate. Men tenke kunne jeg jo, sier hun og ler.
Hun forteller at hun måtte begynne å fokusere på at å komme seg fra stasjon til stasjon.
– Jeg kunne ikke tenke på at jeg hadde 775 kilometer igjen, da ble jeg bare oppgitt.
Catrine Fodstad fullførte løpet uten straffepoeng eller andre klager fra veterinærene. Samt at hestene skulle ha riktig hvilepuls da de ankom stasjonene. Hestene gikk 30-40 kilometer per dag, men rytterne red cirka 10 mil.
Red på islandsk vis
De fleste rytterne red stående, fordi de var storhestryttere.
– Jeg satt godt lent bakover med en hånd på tøylen. Slik kunne jeg balansere med den andre hånda da hestene skvatt til siden. Og hestene skvatt mye. Bakken var også full av hull etter jordrotter. Jeg prøvde å styre utenom hullene, men hestene ble bare irriterte av det. De fant best veien på egen hånd. Fodstad falt ikke av en eneste gang. Hun mener det skyldes sitsen hennes.
Halvville hester
Mongolske hester er mellom 120-140. De er lave og de har liten manke. Det er fort gjort og falle av.
– De mongolske hestene var fantastiske til å fote seg i terrenget, de nærmest fløy over tuer, kratt, bekker og millioner av jordrottehull som skjulte seg i gresset. Man var totalt avhengig
av hesten og av å få til et samarbeid med den, sier Cathrine. Selv like hun beste veddeløpshestene som var med. Det var hester som gikk godt frem. Hun lærte seg fort å spørre etter gode hester av mongolene som jobbet på stasjonen.
– De jeg selv plukket ut var halvgærene. Man måtte ikke gå av hvis man først hadde kommet seg på.
Nytt syn på hest
Cathrine er hestetemmer og rideinstruktør. Hun er utdannet ved Holar på Island.
– Mongolene lærte meg mye om hest. Her får hestene være hest. Hvert individ får bevare sin personlighet. Hvis den bukker får den bare bukke. Da får man bare ri den frem. Her hjemme ville vi ha prøvd å få kontroll med bukkingen. Jeg vil prøve å ta dette med meg noe av dette inn i treningen av hest her hjemme.
De red etter GPS og det var lettere enn jeg trodde forteller Fodstad.
– Landskapet var uvirkelig vakkert og ganske variert med flere krevende fjelloverganger. På det høyeste var vi på 2400 moh etterfulgt av en meget bratt nedstigning. Jeg steg av for å leie hesten som var meget skeptisk til det hele. Underlaget var løst og det rullet ned steiner. Jeg kunne nesten ikke gå pga ankelen og hadde mest lyst til å sette meg ned og gråte og trykke på nødknappen. Da tenkte jeg på alle saueankingene som jeg har deltatt på på Island og fant ut at ned må man okke som. Bet tennene sammen rettet ryggen, tok lederskap over hesten og kom meg ned. Hun jeg red sammen med syntes det var for bratt og ville finne en annen rute ned, hun ankom ikke stasjonen den kvelden og måtte berges av redningsmannskap. De fant henne kl 23 kald og forkommen, i et område med flere ulver. Det var små marginer hele veien og man hadde mer enn nok med å berge seg og komme helskinnet igjennom.
Fodstad så også masse ørn, falk og ravn.
– La du deg ned var det ravner over deg med en gang. Det er også masse ville hunder. Og hundene på stasjonene biter etter deg. Så hvis det er en ting som er sikkert så er det at hester og hunder i Mongolia de biter og de sparker. Det er bare å holde seg på behørig avstand.
Ballonger og mongolsk vennlighet
Mongolene har en veldig godt humør forteller Fodstad.
– Hvis noen av de mannlige rytterne hadde tøffet seg og vært litt cowboyer, frydet mongolene seg hvis en slik rytter falt av hesten. Når de lo måtte vi bare le med.
– Overalt ble vi påspandert gjæret hoppemelk og vodka, sier Cathrine og griper et glass på bordet for å vise oss hvordan man skal drikke vodka.
– Du svelger først en svelg luft, så vodka – for da smaker vodkaen ikke noe. Men når man red kunne man ikke drikke mye. Da kunne man slippe unna med et lite ritual. Først måtte du ta en liten slurk. Så kunne du stikke venstre hånds ringefinger i glasset og slå en dråpe mot himmelen og en mot jorden.
Cathrine hadde med seg ballonger og engangstattoveringer til barna. Slik kunne hun kommunisere med dem.
Hjelpsomme riddere var overalt
– Patrick, en jeg red med fikk en hest som kastet han av hele tiden. Hesten og han hadde null kjemi. Så da traff vi noen mongoler som lot Patrick låne deres hest så vi fikk snudd og hentet en ny på stasjonen.
En annen historie er når Cathrine skulle bade.
– Jeg fikk den dagen en hest som var umulig å stige opp og av på. Jeg hadde sett meg ut en liten innsjø der jeg kunne bade i varmen. Men da mongolen som hadde hjulpet meg opp på hesten den morgenen hørte det kom han milevis på motorsykkel for å hjelpe meg opp og ned av hesten.
– Men jeg valgte å ikke bade. Jeg tror ikke det var så vanlig å vise seg i badedrakt i Mongolia. Jeg vasset litt og red videre, takket være den hjelpsomme mongolen.
– Mongolene er så glad for så lite. Når jeg ser hvordan de kjemper for å overleve har det gitt meg nye perspektiver på hvordan vi livet her hjemme. Vi har for mye hverdagsutring. Jeg vil fremover fokusere mer på det å være, oppleve.
Tips til andre
– Jeg har ett godt råd til andre som skal ri løpet: hold deg på hesten, sier Cathrine og ler godt. Selv vil hun tilbake til Mongolia med mann og barn.
Etter kommunismens fall på 90 tallet kjøpte folk seg gerer og bosatte seg i villmarka. Der lever de etter selvbergingsmetoden.
– Det er viktig å få med seg nomadekulturen før den forsvinner. Det er ingen selvfølge at den kulturen overlever.
I 2016 kommer det film fra Mongol Derby: All the wild horses, samt at Cathrine medvirker i en norsk hestefilm som kommer i 2016.